Louis Jacobys nattlige meritter

I Somnus pleier vi å intervjue dem som snakker om sin søvnsykdom. I denne utgaven gjør vi en vri. Visesangeren Louis Jacoby (65) valgte å svare på vår henvendelse med en liten tekst, og et kåseri fra boka hans «Min erotiske hund». Det skrev han før han visste noe om sykdommen, og hva en CPAP var. Kanskje noen kjenner seg igjen? Så velkommen inn i Jacobys vei til diagnosen søvnapné – som var ubehandlet fra han var ung til han nærmet seg de seksti.

Tekst: Louis Jacoby (fra boken «Min erotiske hund» Ill: Tom Jacoby

Slik beskriver Louis Jacoby tilstanden – lenge før han fikk CPAP’en. Og her følger kåseriet:

God natt du, lissom

Jacoby skriver: – Jeg har fra ungdommen av alltid hatt urolige netter. Det skulle gå mange år før jeg skjønte hva det var. Midt i 50-åra våknet jeg hver morgen med spreng i hodet og høyt blodtrykk. Skikkelig høyt. Jeg gikk til en venn som er hjertespesialist, og han spurte meg om jeg sov godt om natta.

– Nei, sa jeg, jeg drukner hver natt, og kjemper meg tilbake til livet. Noen ganger tror jeg at jeg skal dø – og må kunstig hoste på meg en ny pust. For pusten er bare ikke der.

– Sykehus ble neste stopp, og jeg måtte sove med ledninger til en hel sikringsboks på rygg og bryst. Så ble det fastslått at jeg sluttet å puste 34 ganger i timen gjennom natta – og var oppe i 40 sekunder uten å puste. En annen plage var at jeg måtte opp 1000 ganger om natta – for søvnapné slår seg på nyrene. Så ble det pustemaskin, og etter ei uke var plagene borte. Fantastisk! Jeg skjønte at det var dette far min hadde lidd av, men den gang forsto man ikke hva det var.

Slåss med maskinen

– Nå sover jeg om natta – selv om jeg riktig nok slåss med maskinen min iblant nattestid. Noen netter er vi bare ikke på bølgelengde. Men det finnes verre lidelser enn søvnapné. Jeg har ingenting å klage over. At det er et «pes» når man skal ut og fly og må ha maskinen i håndbagasjen, er en annen sak.

Før jeg oppdaget hva dette var, tok hypokondrien litt overhånd. Jeg trodde det var noe med hjertet – men kunne altså «puste lettet ut». Det skulle altså gå mange år før diagnosen ble stilt, og jeg ble beryktet for mine aktive netter. Jeg har ei tålmodig kone. Men det har hendt at hun har gått fra meg. Det skjer vanligvis nattestid ca. kl 04.00. Da orker hun ikke mer og tusler ned i stua med dyne og ei vekkerklokke hun ikke tør betro meg på morgenkvisten. Men som regel holder hun ut – mine nattlige meritter til tross. For det må jeg innrømme – mine netter er ikke som andres netter – tror jeg, da.

Brakk stortåa

Min kone er den personifiserte sinnsro. Hun kan sovne, og sove ei hel natt, og stå opp uten at man kan se at senga er brukt. Hun kryper liksom ned i en konvolutt og opp igjen, og hun snur seg sjelden. Jeg, derimot, har bare ett uprøvd C-moment igjen – nemlig å våkne mellom sengebunnen og madrassen. Ofte våkner jeg delvis inni dynetrekket, eller under lakenet. Iblant fryser jeg fordi jeg har dyna under hodet og putene på gulvet. Iblant spjærer jeg rett og slett dynetrekket fordi jeg har lagt meg i fosterstilling akkurat i det hullet hvor dyna puttes inn i trekket. Og så strekker jeg meg. Da får jeg litt panikk – og så blir dynetrekket med ett et dobbelt laken. Og iblant sparker jeg.

For mange år siden, da vi bodde i leilighet i Oslo, hendte det at folk så rart på meg når jeg gikk ut om morgenen. Særlig etter den natta jeg sparket i radiatoren og brakk stortåa. Hylet mitt flyktet ut vinduet og forsterket seg opp gjennom bakgårdsrommet og ut mot stjernene. En annen gang drømte jeg at en katt skulle klore jentungen, og jeg langet ut en arm og traff messinglåsen på skuffen til nattbordet. Å rive en negl halvveis av i søvne, fører unektelig til våken tilstand. Og skriket mitt gjorde at kona satt i senga resten av natta, og det ble tent lys i flere av de andre leilighetene mens klokka viste bare halv tre.

Som i en Hitchcock-film

Filmene «Skrik» og «Fryktens sommer» er for null å regne i forhold til netter på mitt soverom. Thrillerens mester, Hitchcock, hadde kunnet krydre sine filmer med min nattlige uro. Jeg drømmer nemlig – og iblant har jeg skikkelige mareritt. Og de ender som regel med de frykteligste, skingrende dødsskrik gjennom natta. Jeg begynner på en dyp c: «Ååååæææææ…» Og så fortsetter jeg oppover til en sopran jeg egentlig ikke har visst at jeg har: «…æææiiiiiiii». Og så skriker jeg så høyt at jeg våkner selv. Men iblant så må kona sette inn krisehjelp. Da rister hun i meg og prøver å få meg ut av trancen. «Hva er det? Hva er det?» roper hun. Så sier hun: «Herregud da, menneske! Ta det litt med ro!»

Alt kan skje nattestid hos oss. Og det blir stadig verre. Jeg er nå helt avhengig av å bo i enebolig. Hadde vi bodd i en leiegård, hadde bostyret sagt meg opp etter bare ei uke. Gid Josef (han som ble puttet i brønnen og tilfeldigvis endte opp i Egypt) hadde tatt en langweekend hos meg og tydet drømmene mine. Eller kanskje ikke det hadde vært så lurt. Han hadde trolig spådd mer enn sju års ulykke. Jeg har det med å drømme de mest sinnssvake drømmer.

La oss ta et eksempel: Jeg går langs ei gate i Oslo. Ved siden av meg er en hage med jernstakittgjerde. Innenfor der er det løver, tigre, leoparder og en sort panter. At det skulle være litt uvanlig i Oslo, faller meg ikke inn i den dimensjon jeg befinner meg. Den sorte panteren fatter en ubehagelig interesse for meg og følger etter meg på sin side av gjerdet. Så bykser den til, hopper over stakittet og løper mot meg. Da er det jeg roper «Uæææææææææ!» – og hele huset våkner.

Bikkja piper, kona labber ut

Et annet eksempel: Jeg går igjen gatelangs, og plutselig sitter det noe skummelt høyt oppe i et vindu. Dit må jeg bare ikke se, det føler jeg – det er ondskapen selv som sitter der antagelig blek og mager med et sardonisk smil og grønt blikk. Noe fryktelig vil skje hvis jeg ser dit opp. Men jeg kan ikke la være. Jeg må se dit opp. Så ser jeg – og så er det full pakke igjen med «Uææææææææ!» og et hus fullt av sjokkerte og engstelige familiemedlemmer og en hund som piper. Jeg har mange alternative former for nattlig terror. Særlig er visstnok sukkene mine ikke til å bære. Jeg sukker nemlig – lange, ulidelige sukk, som om jeg skulle ha all verdens elendighet på mine skuldre – som om alle byrder i verden var lagt ene og alene på meg.

«Åååhhhh!»

Jeg er dessuten meget var for lyder, og jeg våkner av den minste uregelmessighet i omgivelsene. Hvis kona snur seg, eller en sjelden gang kommer med et kledelig lite snork, er det at jeg sukker. «Åååhhhhhhhh!» sier jeg – og hun sitter igjen med den verste samvittighet. Iblant kommer et av barna og sier: «Jeg får ikke sove!». En god far ville tatt barnet opp til seg, eller fulgt det tilbake til senga, sunget for det, byssan byssan og så videre. Jeg sier bare: «Åhhhhhhhhhhhh!» Og barnet tusler avgårde med en voldsom skyldfølelse. Et væromslag med plutselige vindkast kan være nok. «Åååååhhhhh!» lyder det fra min pute. Er kona forkjølet og hoster, så er det «Åhhhhhhhh!» fra meg natta igjennom helt til hun tar vekkerklokke og pute og labber ned i stua.

Så er det latterkulene mine. Noen ganger drømmer jeg så utrolig morsomt at jeg knegger meg gjennom store deler av natta. Å dele seng med en latterhyene, er heller ikke enkelt. Så er det at jeg noen netter våkner med en knallidé. Jeg har alltid papir og blyant på nattbordet – og iblant får jeg rett og slett verdens aller beste idé. Den er så genial at en misunnelig Einstein ville ha løpt etter meg med avlivningssprøyte selv om alt er aldri så relativt. Morgenen etter våkner jeg ivrig etter å beskue nattas uvurderlige notater. Den fullkomne idioti blir derpå revet i tusen biter.

Sulten som en hai om natta

Så kommer turen til mine nattlige vandringer. Slik Blondies mann, Dagobert Sørensen, kan våkne sulten på en sandwich midt på natta, slik kan jeg våkne sulten som en hai etter sjokolade. Jeg er 100 % avhengig av daglige inntak av sjokolade. Når jeg dør, vil aksjene synke både i Freia og Nidar. Iblant blir disse daglige inntak til nattlige inntak, og jeg bare må opp + ned i kjøkkenskapet for å snoke etter Mindes smågodt, eller hva det nå er. Og når abstinensen virkelig setter inn for fullt, har det hendt at uåpnede esker med Kong Haakon har måtte oppgi sin jomfrudom klokka 03.30 om morgenen.

Så er det hunden min som mangler institusjonsplass, og som må ut midt på natta – han tar ingen hensyn hvis han har drukket for mye, og det har han vanligvis. Får han en halv liter vann, så drikker han opp det. Får han 10 liter, så drikker han det også. Jeg vet ikke hvor han har det fra. Men å være portner for et dyr med bare lillehjerne, har vært en av mine nattlige geskjefter i årevis.

Så er det alle nettene da jeg ligger på ryggen og glemmer å puste. Da er det jeg våkner desperat som en druknende og kjemper meg tilbake til livet. Det går ikke stille for seg, det heller! For ikke å snakke om nettene da hjertet stopper å slå – eller slår alt det er kar om. Da må jeg bort til vinduet og hyperventilere. Jeg er et komplisert menneske.

Godnatt, sier folk … og sov godt. Men de vet ikke hva de snakker om!

(Publisert 08/08/22 Utg. 3 2018 https://online.flippingbook.com/view/1000594/14/)