Janiches apell

Janiche Henden er jenta i gult med et brennende ønske om å bli sett og hørt. – Jeg kjemper i mot, men til liten nytte, da jeg bare er en journal. Mine ord teller ikke lengre, forteller Janiche. Her er hennes apell. Hun ønsker å starte med et utdrag fra en kommuneleges uttalese fra 2009.

Jeg tror dessverre mange av de samme barn og unge, foreldre og besteforeldre som tok ansvar ikke er like imponert over det ansvaret staten har tatt og de krever nå det samme mot og ansvar fra statens side. Jeg er usikker på hva staten legger i ordet ansvar.

Det handler om meg, den gangen 35 år og sønnen min på ti år som i 2009 gjorde det de ble anbefalt, de tok ansvar, både moralsk og etisk og i dag bærer de også det økonomiske og medisinske ansvaret. For lite ante jeg at jeg den 15. desember 2009 skulle gå ut fra helsestasjonene som kjemisk lobotomert.

Vaksinen drepte en del av hjernen min som styrer som søvn, glede, seksualitet, konsentrasjon, hukommelse. Jeg endret personlighet. Den dagen i desember 2009 forsvant den opprinnelige Janiche Henden, etter den dagen ble jeg en annen. Jeg ble kun et navn på et papir, en henvisning, en journal.

I fem år kjempet jeg meg gjennom dagene, månedlig gikk jeg til legen med nye oppståtte plager, muskelsmerter, migrene og ekstremt tretthet, depresjoner og rar følelse i kroppen og muskeltap. Jeg sov ikke så mye og hadde heller ikke de «klassiske» narkolepsi-symptomene, det har jeg aldri hatt.

Hva er symptomene? Hva sier forskning om de over 30 år? Det er fortsatt mye vi ikke vet. Jeg mestret ikke livet lenger, og jeg mistet jobben. Jeg slet hardt for å fungere sosialt og trakk meg unna mye det av det som før hadde betydd så mye for meg, som venner og familie. Alt jeg hadde igjen av energi måtte jeg legge i å glede og å være en god mor til min da ti år gamle sønn.

Narkolepsi

I desember 2016 fikk jeg diagnosen narkolepsi, etter fem år i visshet om at noe var alvorlig galt, men at ingen skjønte hva. Det var jo bare barn som fikk narkolepsi type 1 etter Pandemrix-vaksinen. Livets kamp var i gang. Den handler også min ti år gamle sønn, som jeg var alene med. Som mistet sin friske mamma. Jeg sviktet ham når han trengte meg som mest, et så stort svik at jeg har problemer med å leve med det. For det var ikke før i juni 2018 han skulle få sin diagnose. Da fikk han ADD det vil si ADHD uten hyper. Livets kamp fortsatte.

Navs fotlenke

I dag går jeg med NAV’s fotlenke og føler den klamme hånden. Jeg går kronisk med hjertet i halsen for hva fremtiden vil bringe? Har jeg noe å leve av etter jul? Hva om jeg får avslag på uføresøknaden? Kan jeg beholde mitt nye hjem? Jeg er uten oppfølging av fast nevrolog. Jeg får ikke hjelp av noen offentlige spesialister som kan noe om narkolepsi. Medisinsk hjelp må jeg få privat, og betale av egen, slunken lomme.

Jeg er ingens ansvar, hverken moralsk/etisk og juridisk Jeg sendte søknad om erstatning til Norsk Pasientskadeerstatning NPE i desember 2016. Hos NPE ble resten av meg og min historie hvisket ut. Jeg blir fortalt av den sakkyndige i min sak, en lege jeg aldri har møtt eller snakket med, at min historie ikke var riktig, så derfor skrev han den om slik at den skulle passe inn i NPEs retningslinjer for å ha rett til erstatning eller ikke. Det ble ikke erstatning.

Bare en journal

Jeg kjemper imot, men til liten nytte, da jeg bare er en journal. Mine ord teller ikke lengre. Jeg kjemper ikke bare for erstatning, men jeg kjemper også for min egen eksistens og timeglasset renner ut. Som 45 år gammel er jeg umyndiggjort, jeg er ikke ett autonomt menneske lenger, det har NAV og NPE fratatt meg.

Jeg er enig at alle har et ansvar for å vaksinere seg. Det handler om solidaritet for de syke, og de som ikke kan vaksinere seg slik kommunelegen beskrev i 2009. Men går dette ansvaret og solidariteten bare én vei? Hva med ansvaret for og solidariteten med oss som tok ansvar og ble uhelbredelig syke?

Kompetanse

Jeg skulle gjerne ha sett en rapport som viser hva staten har gjort for denne gruppen og hvordan de har fulgt opp ansvaret. Kjernen til statens ansvar er det juridisk i form av erstatningsansvar. I erstatningssaker er det er sakkyndigrapporten som legger grunnlaget for retten til erstatning eller ikke. Ofte er dette en rapport som er utarbeidet av en NPE har utnevnt, en sakkyndig som ikke er sakkyndig på dette området.

I min sak var den sakkyndige en nevrolog som har forsket på Alzheimer og MS, sikkert en flink fyr, men han har aldri jobbet med hypersomnier. Med tanke på at det kun er noen få timer med forelesning på søvn på legestudiene, er det god grunn til å spørre om han da har nok kompetanse til å bære ansvaret for erstatningsgrunnlaget både moralsk, etisk og juridisk. Det er et helt essensielt at sakkyndigrapporten er skrevet så konkret som mulig etter de retningslinjer og lover som helsepersonell som er sakkyndige må arbeide etter.

Fylkesmannen, som skal være kontrollorgan, har bekreftet i et svar på dette da jeg rapporterte denne sakkyndige for brudd på helsepersonellloven, men fylkesmannen mener medisinsk sakkyndige ikke underlagt helsepersonell-lovens paragraf 14; om varsom, nøyaktig og objektiv i sin rolle som sakkyndig. Det er en grov feiltolkning av loven hos fylkesmannen, som får store konsekvenser for erstatningssakens utfall. Er det å ta ansvar, moralsk/ etisk og juridisk?

Det handler om ansvar

Dette handler om ansvar. Det handler om en mor og en sønn. Det handler om barn som aldri har fått muligheten til et normalt liv, det handler om ungdom som ikke orker å gjennomføre skolen og som kanskje aldri får sin drøm om å bli elektriker, advokat, fotballproff eller politiker oppfylt. Det gjelder mange flere enn oss to.

Det handle om svik og løfter som aldri ble holdt. Jeg har tapt mitt liv, jeg har sviktet min sønn, jeg har mistet en jobb og jeg har forlatt et hjem. Det er ikke vaksinen som har frarøvet meg alt dette, men staten, fordi den ikke evner å bære sitt ansvar for de vaksineskadede, hverken moralsk, etisk eller juridisk.

Jeg stilte opp, men…

For å hindre spredning av et aggressivt influensavirus, og for å skjerme de syke og de svake, stilte jeg opp. Det angrer jeg IKKE på. Jeg er faktisk stolt over at jeg stilte opp når jeg ble bedt om det. Om noens liv og helse er truet, så hadde jeg gjort det igjen. Kanskje gjorde jeg en forskjell for noen, men jeg skulle ønske det hadde endt annerledes for meg.

Dessverre utviklet mange som meg alvorlig bivirkninger, og fikk livet ødelagt. Denne markeringen gjelder IKKE spørsmålet om vaksiner eller ikke, men er en solidaritetsaksjon for de som sliter med å få nødvendig hjelp (ref: NAV og Norsk pasientskadeerstatning) etter en uventet bivirkning som staten påtok seg det totale ansvaret for, men som har sviktet totalt.

Takk.

(Publisert 24/06/22 Utg. 4 2019 https://online.flippingbook.com/view/889039/30/)