I ett år har Kjetil Østli teipet igjen munnen! Magasinet Harvests reporter ga seg en utfordring: Teipe igjen munnen om natten i ett år – for å lære å puste med nesa. Slik gikk det.

Jo eldre jeg blir, desto riktigere har det føltes å prøve noe nytt. Jeg har lagt meg tidlig. Har skrudd av alle lys hjemme om kvelden. Har stilt opp for forskning både ved Ullevål sykehus og Tannlegehøgskolen og har deltatt i forsøk ved Universitetet i Oslo om vaner (omtrent 30 dager tar det å bli kvitt en uvane – eller å etablere en ny vane). Jeg sier ikke at alt jeg har prøvd, er riktig, for eksempel har jeg i en periode forsøkt å kutte søvn, for å skrive en bok mens andre sover, og det var ikke riktig, ikke på noen måte var det riktig (man blir syk og bakfull).

Jeg sier bare at det fremstår givende å prøve noe nytt, noe å strekke seg etter, å undersøke. I en årrekke har jeg innlatt meg på en rekke prosjekter. Store ting er det ved første øyekast ikke, å undersøke bil-avhengigheten ved å tvinge seg til å sykle, året rundt: Kutte sukker og ferdigmat (et helvete de første ukene). Stoppe Netflix for å lese klassikere (James Joyce Dei døde er ellevilt bra).

Å kjøpe det meste (minus mat) på Finn.no (lett). Kutte mellommåltider for å se om blodsukkeret regulerer seg selv (ja, det gjorde det). Legge seg i det øyeblikket man blir trøtt (1-2 timer før jeg ellers la meg). Teipe igjen munnen om natta for å puste gjennom nesa (umulig – i begynnelsen).

Nysgjerrighet?

Hvorfor drive med disse greiene? Er det vidunderlige helseeffekter jeg fantaserer om? Lengre liv, mer muskler, bedre kropp? Nei, det har ikke handlet om det. Jeg tror ikke på mirakler, verken fra alternativmedisin eller fra deler av skolemedisinen. Til det er jeg for mistroisk, jeg vedder verken på tran eller solhatt, fem om dagen eller melatonin, jeg er på generelt grunnlag skeptisk til kjappe løsninger som plaster over uvaner og problemer. Kanskje har placebo større betydning for menneskets velvære enn de fleste produkter som kan kjøpes.

Det handler om nysgjerrighet, tror jeg. Jeg vil vite: Hvordan funker det? Hva skjer om man gjør det sånn? Men, må jeg legge til, når jeg grubler over energien bak de små eksperimentene, nysgjerrighet alene er det ikke. Det er også en type utforskende lek. Hvis jeg gjør A, hva skjer da? Hvis vi går til venstre istedenfor høyre, hvor havner vi? 1 prosent Arne Næss-holdning til livet, eller var det Pippi, åpenhet for at måter vi gjør ting på, ikke nødvendigvis er riktig. Vaner leder oss inn i mønstre, ikke alle er bra for oss. I dette ligger så selvkritikk, men også nysgjerrig kulturkritikk.

Våre revolusjoner innen jordbruk, matproduksjon, utdanning, medisin og teknologi har gitt oss ekstreme muligheter. Vi har velstand, masse trygghet, mer fritid, vi har alle muligheter, likevel får mange av oss vondt i ryggen, kink i nakken, høl i tenna, dårlig søvn, store mager, svakt immunforsvar, astma, allergier, diabetes-2, høyt blodtrykk, hjerteinfarkt og stress-relaterte plager. Selv mannens sæd er blitt dårligere.

På tross av alle fremskritt, og teknologi som skal forbedre den forrige, trår vi også feil. Vi trykker på knapper som kanskje bør trykkes av, og i farten taper vi av syne enkle innsikter om hva som, gjennom evolusjonen, passer kroppen og hjernen vår. Vi kompliserer det enkle, finner på apper mot depresjon og søvnløshet og piller mot møkkete vann.

Dette kiler nysgjerrigheten. Ikke for å fordømme verdens gang, overhodet ikke, men for å undersøke hvorfor kartet vårt ikke stemmer med terrenget.

Boken om nesepust

Og slik kom jeg inn i boka Breath – The New Science of a Lost Art (2020), av James Nestor, nå omtalt som en slags pustingens bibel. Noe motvillig begynte jeg å lese om forfatteren som teipet igjen munnen, men anmeldelsene i seriøse tidsskrifter vekket undringen. Jeg ville teste selv.

Nesen renser luften, varmer og fukter den før den når lungene. Nesen er menneskets tause kriger; vår kropps portvakt, apotek for tankene og værhane for følelsene våre, skriver Nestor. Nesepusting utløser hormoner som senker blodtrykket, hjelper fordøyelsen og bidrar til hvile og søvn. Hvorfor  puster da halvparten av oss med munnen? Vi har omtalt James Nestors bok på Harvest, men her er hovedtrekkene:

Vitenskapsjournalisten snorket, sov dårlig og slet med tett nese. Da spurte han seg: Hvorfor lider så mange av dette? Hvorfor lider jeg av dette? Hvorfor begynte mennesket å puste med munnen? Ja, hvorfor får munnpustere tørr munn og dårlig ånde, ifølge ekspertene, kanskje også mer karies? Hvorfor slutter mange å snorke når de puster gjennom nesa? Hvorfor, hvorfor?

Etter ti års research leverte han svaret sitt.

Vi mennesker har overvunnet sykdommer og skapt mektig teknologi, skriver James Nestor. Men, sier han, underveis har mange tapt en grunnleggende biologisk funksjon: pusting gjennom nesen. Hans bok, Breath, er oversatt til tredve språk. Nestors nysgjerrighet oppsto i møte med fridykkere som kunne holde pusten i opptil ti minutter. For å klare det, sa de til ham, må man kunne kunsten å puste. For disse dykkerne var pusten en kraft, en medisin for overmenneskelig styrke. Og der sto Nestor,  ed bihulebetennelser, forkjølelser og snorking. «Inntil da hadde jeg trodd at snorking og tett nese var normalt. Det er det jo ikke», skriver han.

Nestor pustet gjennom munnen. Puste-ekspertene han intervjuet, pustet med nesen. Hans ti år lange bokprosjekt ble også et personlig eksperiment for å sove bedre, snorke mindre og føle seg friskere. Detektivjakten på pustingens hemmeligheter fører ham til støvete bøker, mørke gravkamre og hodeskallesamlinger, til tannleger, mystiske toppidrettsutøvere og til forskere som oppdaget at vår evne til å puste har endret seg radikalt. Nitti prosent av oss – du, jeg og de fleste vi kjenner – puster feil, hevder ekspertene, vi puster stressende fort, ofte med munnen. Munnpusting skal være en kriseløsning, ikke normalen.

Pusten som medisin

«Pusting har i uminnelige tider vært en mektig medisin», skriver Nestor, men «tidligere tiders kunnskap er som visket vekk. For leger, forskere og folkehelse-eksperter jeg intervjuet, skjer pust automatisk. Man skal bare få luft inn og la kroppen gjøre resten. Pust er bare pust’, ifølge disse.» Derfor snakkes det helst om at vi må spise sunnere og trene mer. Men puste riktig? Neppe. Det er 27 avdelinger ved National Institutes of Health i USA viet til lunger, øyne, hudsykdom, ører og så videre, bemerker Nestor, men nesen og bihulene er ikke representert i noen av dem. Selv om vi, ifølge Nestor, er blitt «de verste pusterne i dyreriket.»

Forfatteren møter forskere som studerer hodeskaller fra den berømte Morton-samlingen, oppkalt etter Samuel Morton, som fra 1830-årene samlet skjeletter i et mislykket forsøk på å bevise den hvite rases overlegenhet. Tannleger og forskere har røntgen-fotografert hodeskallene. «Disse menneskene har sannsynligvis aldri snorket, hatt søvnapné, bihulebetennelse eller andre kroniske luftveisproblemer som påvirker moderne mennesker. Munnen var for stor og luftveiene for brede til at noe kunne blokkere dem. De pustet lett gjennom nesen», sier forskerne til Nestor.

Av de 5 400 pattedyrartene på planeten er mennesker nå de eneste med utbredt feiljusterte kjever, overbitt, underbitt og skjeve tenner. Kjeven har ikke plass til tennene. Hvorfor? Sporene går langt tilbake. Med temmingen av ilden ble maten lettere å tygge. Slik sparte vi energi og fikk tilgang til masse kalorier. Menneskehjernen ble større. Men den voksende hjernen trengte plass, og tok den fra forsiden av ansiktet vårt, hjemmet til bihuler, munn og luftveier. Over tid ble ansiktet vårt forkortet og munnen krympet. Jo mer vi stekte og prosesserte kaloririk mat, desto større ble hjernen vår og jo trangere ble våre luftveier. Slik lyder teorien.

James Nestor ble med på en studie: Hvordan reagerer kroppen når man kun får puste med munnen? Og hva skjer når prøvekaninene kun får puste med nesen? Han måtte teipe igjen munnen, som en Charlie Chaplin-bart flyttet én centimeter ned, over leppene. «Fremfor å teipe hele munnen igjen, føles dette mindre klaustrofobisk og tillater litt plass hvis jeg må hoste eller snakke.» 0

Å teipe har en ekstra funksjon. På grunn av tyngdekraften åpnes munnen lettere når man ligger med hodet bakover. Noen av oss, som Nestor, benytter da muligheten til å puste med munnen. Søvnen overvåkes, daglig underlegges han målinger og tester. Etter kort tid observerer han følgende effekter: Snorkingen forsvinner nesten hundre prosent. Blodtrykket faller. Han føler seg mer opplagt og luktesansen er tilbake (For detaljer, les boka).

Vårt forsøk

Nettet er fylt med ivrige sjeler (de kalles pulmonauter) som teiper igjen munnen både under trening, over kontorpulten og i sengen. Nå var det vår tur. Kostnad: En rull kirurgisk teip/heftplaster på apoteket til 69 kroner. Det var bare å begynne.

Den første uken utsatte jeg likevel eksperimentet. Jeg lå i sengen med teiprullen i hånden, men klarte ikke rive av de to-tre-fire centimeterne. Hvorfor? En irrasjonell frykt for å kveles i løpet av natten. På gulvet ved siden av meg lå hunden min. Han pustet jevnt og rolig, med nesen. Han døde ikke av kvelning, la jeg merke til.

Det var latterlig. Som om man var brusdrikker og skulle gå over til vann, men fryktet å dø i forsøket. Nei, kutt ut, vær viking, som ungene sier når de snøbader eller er ute i uvær.

Ny kveld. Teip på, hele kjeften plastret igjen med brun teip. Lyset av. Legge seg bakover. La søvnen komme. Kjenn på pustingens sterke kraft! Haha. Den kom ikke. Det som kom, var høyt blodtrykk! Høy puls! Engstelse. Klaustrofobi. Vri seg i sengen, JEG FÅR IKKE PUSTE, å rive av teipen kjentes like naturlig som å klø et myggstikk. Det som også kom, var konas latter. Den runget i det lille soverommet. Den som skal bli 136 år, eller bare teipe igjen kjeften, må stålsette seg.

Men hvorfor engste seg for kvelning? Merkelig, for denne hindringen er selvpåført, det er jo bare å puste med nesen. Man kveles ikke. Men neseborenes luftekanaler, i motsetning til munnen, er trange, luften filtreres, sakte, omhyggelig, det er altså en illusjon, som om man ikke får nok luft. Dette oppstår fordi man over-tenker og problematiserer noe som skal gå på autopilot. Man kjenner trangen til å bare åpne kjeften og fylle lungene med instant luft, aaahhhh, få det inn. Altså en uvane, nemlig munnpusting, som heroin rett i årene.

Pust rolig!

Nytt forsøk neste kveld: Vær rolig. Pust rolig. Du får nok luft. Du kveles ikke. Slik sovnet jeg. 2,5 timer senere våknet jeg av at jeg i halvsøvne rev av teipen. Slik gikk også de neste dagene. Å sovne gikk fint, men jeg rev av teipen i halvsøvne. Eller, å sovne gikk bare bedre og bedre. Teipen begynte å minne om sovemedisin.

To endringer observerte jeg tidlig: Jeg engstet meg ikke. Hjernen innså at den fikk nok luft. Selv i en kort periode med litt tett nese, var det nok luft. Man måtte bare lære det, steg for steg. Dette er  viktig, for det er i slike perioder at mange går over til munnpusting. Men altså, kjære munnpustere, man får mer luft enn man tror, selv med (litt) tett nese.

Vel så viktig: Innsovningen gikk raskt. Pusten gjennom nesa ga en beroligende effekt. (Kanskje er forklaringen enkel, man innså at man ikke ble kvalt, og ble derfor så glad at man kunne puste rolig ut, og sovne, hva vet jeg.)

Etter tre uker kom sjokket: Jeg våknet med teipen på – uthvilt – 45 minutter før jeg ellers våkner. Så dum er jeg ikke at jeg gir teipen, altså nesepustingen, æren alene. Men jeg registrerte altså i mine iPhone-notater at jeg våknet med teip, uthvilt, før klokka ringte. Jeg sto opp, smattet fornøyd og skulle brygge kaffe. Da oppdaget jeg noe annet. Jeg våknet uten å være tørr i munnen! Det var som om kjeften føltes friskere av å ha vært lukket. Haha, alle timene hvor jeg har pratet på inn- og utpust, lite visste jeg at jeg burde ha holdt kjeft.

Slik jeg har forstått verdens nesepustere, hinduer, munker, gærninger, toppidrettsutøvere, tannleger, fridykkere, er det ulike veier inn i dette riket. Noen vil redusere snorking eller antall hull i tennene, andre vil tilbake til urtiden, senke pulsen, meditere, noen vil bli kvitt forkjølelser og tett nese, ha bedre sex, andre vil bedre sitt oksygenopptak eller (som meg) bare teste noe nytt. Effektene som meldes, er, som du skjønner, svært ulike. Noen merker ingen effekt, andre bruker store ord om mirakler i luftveiene. Noen liker ganske enkelt å teipe igjen munnen om natta, andre melder om voldsom energi.

Avhengig av tapen

Siden jeg verken måler blodtrykk eller søvnavbrudd, er mine parametere «myke». Jeg har ikke kjent på ekstrem energi. Jeg tviler på at jeg vil leve til jeg blir 136 år. Jeg tror heller ikke at ansiktet mitt blir deiligere av dette. Men jeg har blitt avhengig av teip. I ett år har jeg teipet kjeften. Har jeg den ikke, føler jeg at noe mangler. Når munnen er teipet, går åndedrettet automatisk ned. Jeg kjenner det, fordi jeg blir søvnig, raskt. Snorking reduseres, nødvendigvis, særlig for dem som snorker med munnen/halsen.

Nettene der teipen er på om morgenen, våkner jeg nesten alltid før klokken. Det er intet mirakel, og kanskje burde jeg ha sovet de ekstra minuttene. Men det skjer. Den viktigste effekten er likevel denne: Man innser at man ikke trenger å puste med munnen bare man blir andpusten. Holder man munnen lukket, lærer man kroppen å få nok luft gjennom nesa. Og puster man med nesa, blir man roligere, tør jeg påstå, kanskje det i sin tur fører til fravær av stress, kan en håpe. Og er det ikke slik, kan placebo-effekten gjøre det for deg.

Konklusjon: Blir jeg 136 år, skal jeg skrive bok om det. Først da vil jeg vel bruke ord som “fantastisk” og “et mirakel” om teipen. Inntil det skjer: Jeg har nå kjøpt min femte rull med heftplaster/kirurgisk teip. Sov godt!

Kjetil Østli (f. 1975) er journalist. Han har i en årrekke skrevet for Aftenposten og A-magasinet. Han har vunnet både Arne Hestnes-prisen og NTBs språkpris.  Han er i dag delvis frilansjournalist og har etablert nettstedet Harvest magazine sammen med journalistkollegaene Simen Tveitereid (DN) og Torbjørn Ekelund. Artikkelen er kjøpt fra Harvest magazine.