Insomni (søvnløshet)

Insomni, eller søvnløshet, er den vanligste søvnforstyrrelsen. Søvnvanskene varierer fra pasient til pasient. Noen sliter mest med innsovningen, andre med urolig nattesøvn og mange oppvåkninger. Den vanligste behandlingsformen har vært sovemedisiner, men ny kunnskap peker på at ikke-medikamentell terapi er mer effektiv.

Bjørn Bjorvatn
Professor dr.med., Universitetet i Bergen, og leder, Nasjonal Kompetansetjeneste for Søvnsykdommer

Hvor hyppig er insomni?
Undersøkelser fra mange forskjellige land viser at rundt hver tredje voksne person har søvnproblemer av og til, og at mellom 10 og 15 % har insomni av mer langvarig art. Det er flest kvinner som rapporterer insomni, og hyppigheten øker med økende alder. En norsk undersøkelse viser at forskjellen mellom mann/kvinne og økningen med alderen inntrer først fra midten av 40-årene.

Hva skyldes insomni?
Tidligere delte vi ofte insomniene inn etter om de var primære (uten kjent årsak) eller sekundære til andre tilstander. Årsaker til sekundær insomni kan for eksempel være psykiske lidelser som angst og depresjon eller fysiske lidelser som stoffskiftesykdom, hjerte-lunge-sykdommer, nattlig kløe og smerter. Blant mulige årsaker til insomni regnes depresjon som den hyppigste. Senere tids forskning har imidlertid vist at en todeling i primær og sekundær insomni er uhensiktsmessig. Insomni anerkjennes nå som en selvstendig lidelse, som krever utredning og behandling uavhengig av andre lidelser/sykdommer pasienten måtte ha.

Hvilke symptomer sees ved insomni?
Insomni kjennetegnes av dårlig eller lite søvn enten på grunn av innsovningsvansker, urolig nattesøvn, tidlig morgenoppvåkning, eller at pasienten subjektivt opplever at søvnen er av dårlig kvalitet. Noen pasienter opplever alle disse søvnplagene, mens andre sliter kun med et av symptomene, for eksempel innsovningsvansker. På dagtid opplever pasienten tretthet, konsentrasjonsvansker, humørsvingninger og liknende. Funksjonen på dagtid er med andre ord nedsatt. Det er vanlig at pasienter med insomni har noen gode netter innimellom, men minst tre dårlige netter per uke er nødvendig for å få diagnosen insomni.

Hvordan stilles diagnosen insomni?
Diagnosen stilles basert på symptomene som beskrevet over, det vil si på pasientens subjektive plager. Det kan enten være problemer med innsovningen, mange oppvåkninger om natten, for tidlig oppvåkning om morgenen eller dårlig søvnkvalitet, eller en kombinasjon av disse symptomene. Det er et krav for å få diagnosen insomni at søvnvanskene gir nedsatt funksjon på dagtid, enten i form av økt søvnighet/tretthet, humørsvingninger, redusert yte- eller konsentrasjonsevne, svekket kognitiv eller sosial fungering, økt ulykkesrisiko, fysisk ubehag, eller økt bekymring omkring søvnen. Det foreligger ikke bestemte kriterier for hvor lenge våkenperiodene om natten må være for at det skal kalles et søvnproblem. Innen forskning på insomni opererer vi imidlertid ofte med slike grenser, hvor normal søvn defineres som en innsovningstid på 30 minutter eller kortere, oppvåkninger om natten på til sammen 30 minutter eller kortere, og 30 minutter eller kortere fra reelt til ønsket oppvåkningstidspunkt. Det er ikke nødvendig med objektiv søvnregistrering for å kunne stille diagnosen. Ved søvnregistreringer finner vi ofte mer søvn enn det pasienten selv rapporterer. Les mer om normal søvn i artikkelen om ”søvnregistrering og søvnstadier” på hjemmesiden til Nasjonal Kompetansetjeneste for Søvnsykdommer (www.sovno.no).

Hvilken behandling er aktuell
De fleste pasienter med insomni blir i dag behandlet med medikamenter, til tross for at ikke-medikamentell behandling anbefales som førstevalg. Sovemedisiner kan være nyttige ved kortvarige søvnplager, men langvarig bruk bør unngås. En viktig grunn til det er at effekten av sovemedisinene vanligvis taper seg raskt. Etter noen ukers bruk er effekten på søvn ofte dårlig og det er fare for å bli avhengig av tablettene. Les mer om bruk av sovemedisiner i artikkelen ”Søvnproblemer – medikamentell behandling” på nettsiden vår.
Ved langvarige søvnproblemer anbefales ikke-medikamentell søvnbehandling, en behandling som ofte kalles ”kognitiv atferdsterapi for insomni”. Denne behandlingsformen er beskrevet i mer detalj i artikkelen ”Behandling av langvarige søvnproblemer uten medisiner” på nettsiden vår. Over 80 % av pasientene med insomni forventes å få forbedret søvn av slik strukturert behandling. Effekten ser også ut til å vedvare etter endt behandling. Denne type behandling er imidlertid mer krevende for pasienten enn å ta en sovetablett.
I en norsk undersøkelse sammenliknet vi effekten av sovemiddelet zopiklon (7,5 mg) og ikke-medikamentell søvnbehandling. Undersøkelsen omfattet pasienter over 55 år med kronisk insomni. Ikke-medikamentell søvnbehandling ga klart bedre søvn enn zopiklon, både umiddelbart etter behandlingen og enda tydeligere ved seks måneders oppfølgning.
Jeg har skrevet en selvhjelpsbok mot insomni som omhandler denne formen for ikke-medikamentell søvnbehandling (”Bedre Søvn. En håndbok til deg som sover dårlig”, utgitt av Fagbokforlaget). Boken har vitenskapelig dokumentert effekt fra en randomisert kontrollert undersøkelse hvor selvhjelpsboken ble sammenliknet med søvnhygieneråd. Undersøkelsen viste at gruppen som leste boken sov langt bedre og færre brukte sovemedisiner sammenliknet med gruppen som fikk søvnhygieneråd.

Hvordan er prognosen ved insomni?
Insomni er ofte en lidelse som varer livet ut, men symptombildet varierer over tid. Mange pasienter blir langt bedre av adekvat behandling. Men det er uvanlig at pasienter med alvorlig og kronisk insomni blir ”normalsovere” etter behandling. Insomni har en rekke negative konsekvenser, både individuelt og samfunnsmessig. Diagnosen er assosiert med økt risiko for å utvikle psykiske lidelser, og da spesielt depresjoner. Norsk forskning dokumenterer også at insomni er en sterk risikofaktor for økt sykefravær og uføretrygd.

Del