”Petter” (45) lider av søvnapné. Han fikk diagnosen for tre år siden. Da hadde han 87 pustetopp i timen. Da barna var mindre, sovnet han ofte ved siden av dem om kvelden. – Jeg var konstant trøtt og gikk i en slags tåke.

Tekst: Inger Eide Nordseth

– Jeg utviklet taktikker for å greie meg gjennom dagen. Jeg kunne sove før en reise, eller stoppe og sove underveis. Bare på mellom hjem og jobb måtte jeg stoppe og sove ti minutter. Jeg turte ikke si noe til legen, for da var jeg redd jeg kunne miste førerkortet. Jeg var så trøtt at jeg ikke fikk med meg det som skjedde rundt meg. Jeg bare eksisterte fra søvn til søvn.

– Dette er ikke noen ideell situasjon å oppdra barn i, sier han selv. – Barna mine fikk ikke den oppfølgingen jeg helst ville gitt dem. Vi ba om hjelp. Jeg skulle ønske at jeg den gangen hadde visst hva som var årsaken til at jeg var så trett og ikke hadde overskudd til å følge opp ungene.

Omtrent samtidig som “Petter” fikk diagnose søvnapné startet barnevernet sak for omsorgsovertakelse. Selv sier “Petter” at han selv merket en klar forbedring, ikke bare i sitt eget liv, men i forhold til ungene etter at han fikk behandling med BIPAP.

– Dessverre så gikk det ikke raskt nok. Så barna ble splittet og bor i hvert sitt fosterhjem. Der har de vært i snart et år.

“Petter” har i etterkant forstått at mye av oppførselen til ungene var relatert til at han ikke klarte å være der i nuet for dem. Ungene fikk utviklingsforstyrrelser, det vil si at de ikke fikk utviklet seg på rett måte slik andre barn.

-Årene med ubehandlet søvnapné står for meg som et tid jeg bare eksisterte. Uten overskudd og energi til å gjøre mer enn å overleve. Den første tiden med BIPAP var vanskelig nok. Det tok tid å bli venn med denne maskinen.

Flere ganger var jeg på nippet til å gi opp, men innså etterhvert at selv om jeg reiv av meg maske i søvne, så hadde selv noen få timer med den gitt meg bedre søvn enn jeg hadde før.

-Hvis jeg hadde hatt tilstrekkelig kunnskap til å selv skjønne at jeg var syk av søvnapné, eller hvis fastlegen (som jeg gikk jevnlig til pga blodtrykk) hadde fanget opp symptomene slik at jeg hadde fått diagnosen tidlig, så ville jeg fått behandling og kommet tilbake til å bli et normalt, fungerende menneske.

-Å komme tilbake er et dekkende uttrykk. For det er det vi opplever. Vi kommer tilbake til livet. Tilbake til venner, tilbake til å gjøre mer enn å bare eksistere.

Deilig å føle seg opplagt
”Petter” skjønte tidlig at noe var galt siden han var så trett, men han turte ikke si noe. Han var både redd for førerkortet og fremtida.
Endelig fikk han hjelp. Han møtte en sykepleier som hadde jobbet ved en søvnklinikk og gjenkjente alle symptomer.
– Jeg hadde 87 pustestopp i timen, og det begynte det å gå opp for meg også hvordan dette påvirket hverdagen min.
Nå fungerer han normalt ved hjelp av en BIPAP-maskin. Den har han hatt i to og et halvt år.
– Det føles veldig deilig å slippe å gå i konstant ”tåke”. Slippe å ta en lur når en kommer fra jobben for å greie å være sosial, og ikke minst kjøre bil uten å måtte sove underveis. Jeg er også mye mer opplagt og blid, nå er jeg helt ”med”. ”Petter” smiler.

Ba tidlig om hjelp

Han blir raskt mer alvorlig når han forteller om utilstrekkeligheten han har følt mange en gang da barna var mindre. Han sovnet ofte ved siden av dem om kvelden. I tillegg hadde kona sine problemer å stri med.
– Vi innså at barna våre krevde mer enn andre barn, og ba om hjelp via barnehagen og barnevernet. Noen tiltak ble satt i gang, men oppfølging og nye hjelpetiltak kom ikke, da saksbehandlere stadig ble byttet ut og måtte bli kjent med oss. Sitt møte med barnevernet beskriver han som å løpe orientering uten kart og kompass, uten tidsbegrensning. Premien er å beholde barna.

”Petter” mener det er lett å bli passiv etter sykdom i lengre tid.
– Jeg eksisterte bare, og da kan du ikke kjempe for det du trenger, etterpå er det lett å bare lene seg tilbake og bare puste og si at en lever. Så mitt råd er å kjempe for å få tilbake livet og finne ut hvem du er.

Barnevernet
”Petter” kommer rett fra møte med barnevernet. – Jeg er forsiktig optimist. Mottoet mitt er håp på det beste og forbered deg på det verste. Men til tross for at jeg ikke graver meg ned i selvmedlidenhet, så kommer tårene i slike møter. Da må jeg fram med lommetørkleet. Statusen på hvordan barna har det, det fremkaller mye følelser.
Vil bli ”bra nok”
Petter skriver dette på facebook: – Jeg ønsker desperat å bli kalt det dere kaller bra nok for barna mine. Er det ikke til det beste for barna å vite at mamma og pappa jobber hardt for å bli bra nok?