Æresmedlem Ole Schweder glad for å bli husket

Somnus har vært på besøk hos Søvnforeningens første æresmedlem, Ole Andreas Schweder, på Nøtterøy i Vestfold.

Ole scweder

Fredag 22.april hadde Foreningen for Søvnsykdommer årsmøte på Soria Moria i Oslo. Og der skulle Ole Andreas Schweder (snart 82) gjerne ha vært. Men på grunn av helsen, hadde ikke foreningens første æresmedlem anledning til å ta turen til hovedstaden.

–Jeg er helt avhengig av rullator, og det blir ikke så lett å ha den med seg på toget, vet du. Kanskje jeg kunne fått en til å kjøre meg? Men jeg velger heller å holde meg hjemme, og tenker på dere istedenfor, sa Schweder, da Somnus hilste på ham før årsmøtet.

Søvnforeningen, og hele årsmøtet, gjør det samme. Tenker på ham, i takknemlighet for alt han gjord for Søvnforeningen i aktive år. Og Somnus hadde med en blomsteroppsats han kunne ha i den hyggelige leiligheten han bor i på et omsorgssenter på Nøtterøy, hvor han flyttet inn i fjor.

Utsikt til jorder, skog og rådyr

Gartnersønnen Ole Andreas var rask med å komplimentere blomstervalget i oppsatsen. En oransje plante med grønt til passet fint, det er farger han er glad i. Og han har tydelig arvet sin fars nennsomme hånd med å ha pene, velstelte blomster i vinduskarmen sin.

Mellom blomsterpottene i vinduskarmen står også små trefigurer, skåret ut av den nevenyttige faren.

–Far laget dem i frokostpausen på jobben!

Og Schweder skryter av utsikten:

–Her koser jeg meg med å se mot skog og jorder. Ofte kommer rådyr ut blant trærne også. Et fint skue, kan du tro.

Noe annet han gleder seg over er felleskapet med de andre som bor på senteret. Beboerne møtes til middag og ettermiddagskaffe, som betyr både mat og prat i dagligstuen. Ellers lager han seg frokost og kveldsmat selv, og får hjelp av betjeningen hvis det trengs.

–De ansatte er så hyggelige her, få med det, understreker han.

Var med å starte foreningen

Æresmedlem Schweder var med på å starte Foreningen for Søvnsykdommer i 1980, den gangen Narkolepsiforeningen. Med kraftig narkolepsi, og søvnapné, følte han sterkt for å danne et møtested for «oss med søvnsykdommer». Han kom med i styret, og var et aktivt medlem av foreningen som sto på for «søvnsaken». Senere ble han også likemann, og han frontet foreningens flaggsaker og milepæler så godt han bare kunne – selv om han privat slet med sine søvnlidelser.

–  Narkolepsien var så plagsom at jeg kunne sovne mens jeg sto på en stige og arbeidet, sier han, før han deler noe svært personlig med Somnus:

–  Jeg var jo ofte en så trøtt type…at ingen ville ha meg. Jeg prøvde mange ganger, men fikk høre at du bare sover, du – uten at jeg da forsto hvorfor, forteller han, og blir blank i blikket. En liten pause følger, og så kommer det ærlig fra ungkaren Schweder:

–Er det noe jeg er lei meg for i livet, er det at jeg ikke kan si at her er barna mine.

Han har ikke så stor familie heller, men mange gode minner og gjenstander fra tidligere tider. Men minnet som sådan er ikke hva det var. «Mye har gått i glemselens dal», som han selv sier.

Søvnen stjal hans tid

Hverdagslivet hans er blitt bedre etter han kom i omsorgsboligen, der han bor i én av 28 enheter, kjenner alle på bygget, og følges kyndig opp når han skal ta tablettene sine.

–Det ble gær’ent da jeg bestyrte det selv, innrømmer Ole Andreas. Nå forbereder han seg gjennom dagen på en god nattesøvn ved å ta pillene til regulerte timer.

–Helsa er under kontroll, den, påstår han, som slet med narkolepsi og søvnapné lenge før ordet «søvnutredning» var oppfunnet.

CPAP’en er han gått bort fra. Og det han senere fikk vite heter katapleksi – en plutselig og kortvarig kraftløshet i musklene – har han opplevd mange ganger. Det at et gledesutbrudd, en følelsesmessig reaksjon, gjorde at han nesten «gikk i gulvet» syntes han var leit og urettferdig. For han har et lyst sinn, og kunne ofte le på seg en ordentlig latterkule – som han så ble «straffet» for.

Uansett, alt dette slo verre ut tidligere, da han var yrkesaktiv, og ikke medisinert som han er nå. Bare han får sine piller har han en jevn, grei dag, med god nattesøvn.

Ole Andreas er utdannet murer, og slet ofte med at han småsov i arbeidstiden. Så ille var det at han ikke alltid fikk betalt for jobbene – fordi han ikke greide å levere som avtalt fordi søvnen stjal tid fra ham.

–Det kosta dyrt å duppe av, minnes han.

Hva var dag og hva var natt?

Ole Andreas forteller gjerne fra livet sitt – krydret med at han innimellom, i pur glede – gjentar at han er glad for at Søvnforeningen husker på ham. Han vedgår at han har følt seg litt glemt…

–Jeg er født i Oslo, og begynte i første klasse på Grefsen skole. Så kom tyskerne, tok Grefsen skole – og vi ble flyttet til Kjelsås skole. Noen år senere ble det Vestfold. Far hadde nemlig vært mye på Tjøme med sine foreldre, og likte seg så godt her nede. Han fikk det for seg at familien på fire burde flytte ut av Oslo, og vi kom hit i 50-årene.

Familien slo seg ned i Årøysund på Nøtterøy, og som murer satte han og faren opp familiehuset der. Fagmannen orienterer i detalj om hvordan huset ble reist. Og huset står der stadig, og han er stolt over måten det ble bygget på.

Men narkolepsien fulgte ham. Han husker at den ikke minst plaget ham da han var i militæret i Nord Norge. Mørketid og søvnproblemer var en vrien kombinasjon. Det var vanskelig for ham å skjønne hva som var dag og natt i mørketiden.

Ser på TV – i hvert vårt rom

Han har ofte følt seg alene med søvnproblemene sine, fordi ingen andre i familien hadde noe lignende.

Alt dette snakker vi om, der vi sitter. Og samtalen flyter lett og greit mellom oss to. Somnus-reporteren, som kom på kort varsel, og hedersmannen i lenestolen ved vinduet.

Ole Andreas synes tydelig det er hyggelig med besøk:

–Du vet, når vi har spist middag går hver til vårt for å titte på TV’n. Så sitter vi der, da, alene, og glaner på skjermen – uten å kunne prate sammen.

Uten tvil, han er glad for selskap.

–Må du nå et spesielt tog? spør han meg. Jeg svarer som sant er at det haster ikke, det går tog hver hele time fra Tønsberg til Oslo.

–Fint, svarer verten, og samtalen går lett videre om dette og hint.

Men på ett tidspunkt er det på tide å bryte opp. Dog på én betingelse: At han får betale drosjen fra Nøtterøy til Tønsberg.

Drev hundeoppdrett, solgte juletrær

Fordi omsorgsboligen ligger «på bøgda» på Nøtterøy, ved siden av nedlagte Gipå sykehjem, er drosje en god transportløsning. Noe Søvnforeningen ellers ville betalt. Men Schweder står på sitt, han vil betale. Så følger han meg høflig ned. Passer også på at jeg kommer godt inn i bilen, og takker varmt og hjertelig for at Somnus kom.

–Takk for at dere husker på meg!

Så får drosjeturen til toget i Tønsberg en uventet vri:

–Jasså? Du har besøkt Schweder? kommer det fra sjåføren. –Jeg har alltid kjent ham, for vi bodde begge i Årøysund. Han drev med hundeoppdrett, og solgte juletrær. Vi fikk komme tidlig på høsten og merke de trærne vi ville ha. Så fikk vi følge dem mens de vokste, frem til at de ble felt. Var veldig fint å ha et Schweder-tre i stua i julen!

Så fint, Ole Andreas Schweber! Vakkert at du huskes for mye lokalt – og at du som æresmedlem i Foreningen for Søvnsykdommer har skrevet ditt navn i gullskrift. For du er ikke glemt, skjønner du!

Tekst og foto: Ellen Marie Arefgjord

Del

Comments are closed.